OlgaTriumf

En gang spurte Tone meg: "Er det ikke morsomt å være deg?". Jeg fikk ikke svart skikkelig, for jeg måtte tenke meg nøye om, i flere år, faktisk. Men nå har jeg tenkt, og her er svaret:

Det er ikke så morsomt å være meg når jeg skal pakke inn en gave og den djevelske teipbeholderen min har mistet alle taggene sine. Da roper jeg stygge ord mens teipen lever sitt eget liv, og det hele ender med at jeg tar med meg gaven uinnpakket til Agnes, pakker den inn i hui og hast før jeg gir den til Marie, som høflig tar den i mot og later som hun synes den ser innbydende og spennende ut, det er mulig hun tenker noe sånt som at det jo er det indre som teller, jeg vet ikke. Ryktet sier i alle fall at moren hennes nektet å legge den under treet før innpakningen var oppgradert med gavebånd og annen styling for gaver (en slags "bli ny-aksjon", ser jeg for meg at fant sted hos familien Antonsen lille julaften).

Noen dager er svaret på gåten "Hva er det som går og går og aldri kommer til døra" slett ikke "klokka", men "Rikke". De dagene er det heller ikke spesielt morsomt å være meg. Da har jeg så mye å gjøre at jeg ikke får gjort noen ting.

Så er det de situasjonene hvor jeg ikke helt får bestemt meg om er morsomme eller ikke, som for eksempel den gangen en klassekamerat av meg fra Greveskogen sa (jeg møtte ham på byen en gang, flere år etter at vi hadde slutta på videregående): "Den eneste grunnen til at jeg likte deg, Rikke, var at jeg fant ut at du var så jævla rar". I beste fall må man vel kunne kalle det en slags tvilsom kompliment. Det er i det minste bedre enn den gangen jeg hadde fått en ugleparaply i gave av tante og onkel, og min kjære bror mente at det var fordi de syntes jeg var en burugle. "Kanskje det er fordi jeg er så vis", sa jeg. "Det er det jeg som er", sa bror.

Men er det morsomt å være meg når det er sommerferie, når jeg akkurat har kommet inn på ønskestudiet mitt, og jeg skal pakke til Københavntur med venninner? Ja, Tone: DA ER DET GØY Å VÆRE MEG!

Man kan undre seg over så mye. Skal jeg trekke frem én ting jeg lærte på førskolelærerstudiet, så tror jeg det må bli det der med at man må undre seg. Sammen med unga. Det kunne man alltid si, liksom, slenge på, for å få resten av utsagnet til å høres litt smartere ut.

Nå er vel uansett undring noe jeg alltid har drevet en del med, både før, under og etter førskolelærerstudiet. Jeg undrer meg for eksempel over at jeg kan gå rundt i en bokhandel (jepp, jeg vet at internettet finnes, jeg blogger jo, for fanden) og se etter en bok om et eller annet ganske normalt, og ende opp med å måtte bestille boka fordi de ikke har den inne, men mens jeg går rundt og leter, kommer jeg blant annet over en bok om hvordan man kan glede seg over egenprodusert papir. EN BOK OM HVORDAN MAN KAN GLEDE SEG OVER EGENPRODUSERT PAPIR! Dersom noen (aner ikke hvem i bekjentskapskretsen min det skulle vært, men si en fremmed, da, som stoppet meg på gaten) hadde spurt meg: "Jeg er på utkikk etter en bok om hvordan jeg kan glede meg over egenprodusert papir. Tror du jeg kan finne den på Norli, eller tror du kanskje jeg må bestille den?" - da ville jeg før, uten å nøle ha svart at en slik bok nok måtte bestilles, om ikke til og med skrives av vedkommende som spurte. Nå ville jeg jo visst bedre, da, selvsagt, og svart at det bare var å tusle rett inn på nærmeste bokhandel.

Noe annet jeg undrer meg over er at alle, inkludert meg selv, kommer til orde hele tiden! Det tema finnes ikke som er for lite, smalt eller uinteressant til at man kan blogge løs om det eller lage en facebookgruppe om det eller på annen måte skape heftig debatt om det (jepp, jeg sitter i glasshus, og her er det godt å sitte). Jeg vet hvordan gårsdagens middagsrett til et titalls personer SÅ UT! For å nevne ett eksempel.

Jeg undret meg også safrangul og blåbærblå over noe jeg leste i et kvinneblad her forleden: der var en laaang artikkel (?) om hvordan du enkelt kunne farge klesplaggene dine, gardinene dine eller andre stoffer med mat. Det var bare å sette over kjelen, tømme bærene/krydderet/kaffegruten oppi, legge i stoffet, og la det stå til. Teksten var grundig illustrert med eksempler på mer og mindre heldige eksempler på matfargede plagg og stoffer. Dersom du ønsket flerfargete putevar, kunne du enkelt innfri ønsket med å dyppe en del av stoffet i gryta med bær. I det jeg som pedagog velger å kalle en faktarute, stod det at man for all del ikke måtte vaske plaggene sammen med andre plagg, for de ville farge av (jepp, man har da spist pannekaker med blåbær mange nok ganger til å kjenne til problemtatikken). Spørsmålene som dukket opp i hodet mitt var "Hva ville mamma sagt dersom jeg satte meg i den hvite sofaen hennes med blåbærbukse?", og, enda viktigere: "DRIVER FOLK MED DETTE?"

Litt deilig er det uansett å ha fått disse tingene å undre meg over, for de tingene jeg undret meg over som barn var sånne slitsomme spørsmål om hvorfor akkurat jeg var meg og sånn.

Jeg leter etter en hybel for tida, og i denne forbindelse påpekte en kvinne som har kjent meg i en årrekke at jeg ikke alltid har vært "sånn kjempeheldig" med stedene jeg har bodd. Jeg vet ikke helt om hun primært siktet til 11-kvadraten jeg bodde i i Oslo, eller den der 20-kvadraten i Tønsberg, men at det var ett av de to, er jeg rimelig sikker på. I 11- kvadraten kunne jeg ta i taket når jeg stod på tærne (ikke at jeg driver så mye med akkurat det, men uansett da), hybelen var en slags innredet kjellerbod, med kun ett smalt kjellervindu som det attpåtil var gitter foran. Skuffen på lufttørkeren måtte tømmes daglig, og dersom jeg var syk og hjemme fra jobb, ble jeg alltid sykere i løpet av dagen. I så måte var bosituasjonen en ypperlig måte å holde seg på jobb på. Å snakke i telefonen samtidig som jeg vasket klær, resulterte alltid i mange undrende spørsmål fra samtalepartneren, fordi det hørtes ut som om et fly holdt på å lette like i nærheten. Det hadde seg nemlig slik at vaskemaskinen stod inne i selve hybelen rett under kjøkkenskapene, ristet og hoppet voldsomt, og knuste eventuell oppvask på benken (om ikke annet en svært effektiv måte å få unna oppvask på). Som en liten, artig tilleggsopplysning kan jeg fortelle at dusjen også befant seg innenfor de 11 kvadratmetrene. Klaustrofobien min fikk blomstre fritt og vokse seg sterk i denne mørke perioden av livet mitt.

20-kvadraten fornektet seg heller ikke. Den var innrettet på et slikt finurlig vis at soverommet mitt i realiteten var inne i stua til naboen, adskilt av en ekstremt tynn og lett vegg. Da naboen hadde besøk på kveldstid, fikk jeg en sterk følelse av å være veggpryd, flue på veggen, eller i det minste av å gå i ett med tapetet: jeg hørte alt de sa, men jeg var fullstendig usynlig for dem. Jeg kom naturlig nok ikke med innspill i diskusjonene, men følte jo på en måte at jeg var en del av det hele. Det fulgte også med en helt egen Narvestad til denne boligen: en av beboerne i bygården var selvutnevnt vaktmester, og hadde til og med en lang, grå hestehale som han noen ganger gikk ut på trappa for å riste. Han fulgte med på de små og store begivenheter i nærmiljøet: passet på at jeg kildesorterte, fulgte med på om jeg hang opp postkassa i riktig høyde, kommenterte klirringen i handleposen min en lørdag ettermiddag, og spurte om det var meg politiet hadde kommet for å snakke med tidligere på dagen. For ordens skyld vil jeg nevne at det ikke var meg politiet ville snakke med. Det var derimot mannen som bodde i leiligheten rett under min de var kommet for å hente. Dette avstedkom et par dagers fri fra dundrende teknohelvete nattestid, samt en tekstmelding fra huseier noen dager senere hvor hun spurte om det hadde vært mye trafikk nedenunder i det siste. I tillegg var det litt trøblete med klesvask, håndvask og tv på dette stedet.

Man vil jo nødig være altfor storforlangende, men når jeg nå kikker på boligannonser, må jeg innrømme at jeg leser dem med et noe kritisk blikk. Og man kan finne så mangt: enkelte vil kun leie ut til en treningsjente, noen leier kun ut til kvinner mellom 19 og 24 år, og andre vil gjerne dele leilighet med en kvinne, og understreker at det slett ikke er en kontaktannonse de har lagt ut. Du kan også fort ende opp med å bli barnevakt og/eller snømåker, dersom du ikke leser utlysningsteksten så nøye. Disse oppgavene begrunnes ofte med billig leie, noe som ofte slett ikke stemmer overens med den angitte månedsprisen på leiligheten. Du kan også ende opp med en hybel som er "fult møblert". Det du i alle tilfeller kan være sikker på, er at verken sigarettene dine eller dyrene dine er velkommen i leiligheten. Dette er for så vidt ikke noe problem for meg, med mindre hybelkaniner teller som dyr. Jeg ble forresten spurt av en niåring en gang om jeg hadde noen dyr, og da svarte jeg: "Bare hybelkaniner". "Ååå, de er søte!", var svaret jeg fikk. Så ut fra det svaret, regner jeg vel med at ja, hybelkaniner regnes som dyr. 

Pappa sa alltid at det var lurt å begynne helt i utkanten av grøten, for der var ikke grøten så varm. Jeg hadde en tendens til å begynne midt i. Midt i smørøyet, da, kan du si. Spørsmålet er om det var en oppfordring til å gå rundt grøten, i stedet for å gå rett til kjernen av saken - eller om det var en oppfordring til å spare det beste til slutt - eller om det rett og slett bare var et velment råd for å unngå brannskader.

Jeg satt nå der i alle fall, med lørdagsgrøten foran "Midt i smørøyet", og arbeidet meg møysommelig innover mot grøtens kjerne, og tenkte mitt om at det var lettere å gå inn i dialog med både grøt og mennesker når de hadde kjølet seg litt ned, enn når de stod midt oppi det og alt var glovarmt (neeeeeeeeei da, jeg tenkte at det var godt med grøt, fint med lørdag, og at det virket morsomt å være programleder i NRKs ungdomssatsninger).


(På interræjl, det skal bli gøy, å-å-å-å)

Er det forresten 100 % sikkert at det er Mads og ikke Mats, Eva? Jeg ble så nervøs og usikker nå! Hvor har det blitt av den brautende Tønsbergenseren som er overbevist om at hun aldri skriver feil?

Jeg visste at vi hadde historie og kvinnehistorie, liv og kvinneliv, allmenn stemmerett og allmenn stemmerett for kvinner, jeg visste at vi hadde kajakker og kvinnekajakker.

I dag har jeg lært at vi også har hjerter og kvinnehjerter. Kjøp en rød kjole -pin og støtt forskning på kvinnehjerter, leser jeg, og jeg er en liten stund forvirret før jeg forstår hvilke hjerter det er forsket på frem til nå.

Akk, mitt kvinnehjerte brister, og det blir ikke akkurat bedre av å lese om jenteaborter.

For 14 år siden i dag, satt gjøglerpunkeren og jeg på tribunene på Flintbanen (Tolvsrød, Tønsberg, Vestfold, Norge...Universet), og snakket om hvor vi var om ti år. Vi gikk på ungdomsskolen, vi leste bøker, gikk på skrivekurs på Aftenskolen, dro på Osloturer på jakt etter Saabye Christensens romanfigurer, gikk på Papirhuset og så Braathens "Ungen" og forfatterintervjuer, snek oss ned i gjøglerpunkerens foreldres kjeller og drakk kirsebærlikør, og så dramafilmer på kino. "Hvor er vi om ti år?" Det var vel heller tvilsomt at noen av oss befant oss innenfor landets grenser, det var så mye vi skulle! Liten tvil var det om at vi begge skulle leve særs kreative liv, milelangt fra de livene vi nå levde, begrenset av blant annet skolehverdagen, vi var "fanger ved Presterød Kretsfengsel",  og vi skulle langt, langt her i fra så fort vi kunne (Vi tok framtida på forskudd, og den så sabla bra ut). Så skulle vi, uansett hvor vi befant oss i verden, møtes der, på tribunene på Flintbanen, den 19. 02. 2005 (og alt skulle være forandret).

19.02.05: Gjøglerpunkeren går på skole i Oslo, jeg går på skole i Bergen. Vi studerer (og her kommer den store overraskelsen: vi møtes ikke på Flintbanen denne dagen).

19.02.09: Jeg kom for et par dager hjem fra besøk hos gjøglerpunkeren. Slik så besøket ut: Lørdag møttes vi på Nationalteateret og hentet billetter, vi gikk og spiste lunsj og drakk vin, for så å gå på Brødrene Karamasov. Deretter dro vi til gjøglerpunkerens hjem på Ski (nei, vi gikk ikke på ski, merk den store bokstaven), og avsluttet kvelden med nattmat og sherry. De neste dagene bød på dette: skriveverksted, mer vin og sherry, lesing, Revolutionary Road på kino, trasking i Oslo (og Ski).

14 år etter har vi byttet ut kirsebærlikøren med sherry og Papirhuset med Nationalteateret. Vi snakker fortsatt om hvor utrolig gøy det hadde vært å leve av å skrive, og vi går på kino og ser dramafilmer. Jeg har flyttet tilbake til Tønsberg, mens gjøglerpunkeren har kommet seg helt til Ski kommune. Vi jobber som lærere. Akkurat så langt har vi fjernet oss fra våre liv som "fanger ved Presterød Kretsfengsel". Og vi har det ikke så verst.